EN kvinne som meg tørr å gråte når blir det litt tungt i hjerte.. En kvinne som meg tørr å le høyt når noe treffer rett i hjerte..
Jeg viser veldig lett følelsene mine, og er ikke redd for det. Det er en evighet siden sist jeg ble bekymret for at hva de andre tenker om meg.. Jeg er den jeg er..
Kjemper hardt, har godt gjennom mye rare og vanskelige.. Har stått flere ganger i vanskelige situasjoner, livssituasjoner ! Mange ganger har gått helt til grensen av kollaps , men aldri gitt opp, ALDRI!
Dette er ikke er reklame innlegg, Dette er jobben min.. Dette er en viktig del av hverdagen min.. Det var en dag i mai måned da begynte jeg å jobbe her… JA, Mai! Mai, min måned.. Nå har godt flere år av mitt liv, i denne butikken. Jeg har blitt en del av aksessoarer her..
Om noen spurte meg hva kommer du å bli som voksen? da jeg var barn, aldri svaret kunne bli sånn : Jeg skal bli en bokselger! .. Men jeg er det, nå!.. En bok selger.. Jeg tror ingen mener at å være en bokselger er en viktig jobb i samfunnet… emmmm.,, Hva er ” Viktig?”
Etter mange år i denne jobben og akkurat i denne butikken, det er mange fjeser som er mer en kunde for meg nå.. Jeg vet nesten ingenting om dem men samtidig vet mye… Måten de smiler, måten de betaler, måten de titter på bøker, måter de ber om hjelp… alt betyr noe, og jeg vet hva det betyr, uten å kjenne dem.
Nye kunder , gamle kunder, jeg kan nå lese dem gjennom boka de plukker til å kjøpe, som skal leses. Alle de som pratene om bøkene , har forvandlet oss fra selger og kjøper til venner. Vi er venner uten å peke på det, uten å tenke på det, uten å vite det..
Noen faste kunder som plutselig kom aldri tilbake og jeg håper at de har det bra… De kundene som stoler på meg når jeg anbefaler en bok til dem… Venner stoler på hverandre, ikke sant? Kunder som pleide å kjøpe barnebøker men en dag kom innom å spurte etter en ” voksen” bok, og da skjønte jeg at har gått flere år!
Det er rart jeg sitter her og skriver her til å gi dagen farvel, men jeg kommer på at wow, så mange fjeser som jeg har i hodet og jeg kan skrive mye om hver av dem…
Det var en dag i mai da begynte jeg å jobbe her, 14 år! Nå er det maisalget hos oss… Alt handler jo om mai
Jeg var på jobb (Tirsdagen)… Mye å gjøre, til og med litt stress til å bli helt klar for torsdag. Plutselig jentene dukker opp på jobb. Jeg får en god klem å gir meg masse energi igjen.
Mamma imorgen vi er fri fra skolen, det er arbeidernes dag. Blir jeg informert for!
Ja, ikke sant? sier jeg
Er det noe spesiell vi skal gjøre imorgen.
Ikke denne gangen, jeg har skikkelig behov til å være hjemme
Men vi vil gjøre imorgen til en spesiell dag til deg, mamma. Du er arbeider, du også. Du fortjener oppmerksomhet… Jeg blir rørt og sier: “Åh, tusen takk. Alt jeg trenger er dere to”
Nå er det uke 17 offisielt over, eller mindre enn 2 timer igjen. Jeg prøver å tenke hvor ble det en hel uke? Kan faktisk ikke huske mye. Jeg husker at jeg var hele tiden på farta. Hele tiden hadde stress at jeg burde rekke det og det. Men… Jeg drømmer om i et liv, som jeg endelig sitter i ro og skriver ned det jeg vil. Kanskje en bok, boken som alltid har levd i meg, til og med bøkene kanskje! Mange av oss har en hel bok i hjerte som er verdt å bli lest, men de fleste av oss får ikke sjansen til å bli lest, dessverre. Jeg er “Nesten” stolt av meg selv, fordi jeg aldri ga opp, aldri! i det verste , vanskeligste, ga jeg ikke opp! Jeg viser mine følelser veldig lett. Gråter, ler… Har blitt såret, det gjorde vondt… og såret og vondt… og igjen… såret og vondt… arr etter arr har jeg spart i hjerte… Men aldri ga opp, aldri! Det er det jeg ønsker å lære jentene mine : Det er ikke lov å gi opp! Det er ikke lov å stoppe å kjempe for det rette , for drømmene våre…Jeg har hatt alltid store drømmer… Jeg har fortsatt store drømmer… Jeg er langt unna av mine drømmer… Men jeg gir ikke opp! Jeg har en tragisk økonomi, jeg har mye komplikasjoner med mitt tidligere liv… Jeg er under stor press, sliter mye… Men jeg har ikke lært meg å gi opp!
Jeg står og går veldig lenge på beina, nesten hver eneste dag. Dette er ikke noe trening, det er bare hverdagen min! Og veldig ofte mot kvelden har jeg vondt i beina… Jeg vil ikke ha noe av de små blå slangene som dukker opp unner hudoverflaten! .. Jeg synes de er skumle og ekle! … Og jeg er den verste når det gjelder trening. I flere år har jeg tanken til å begynne med trening, Men det er bare tanken som jeg har og aldri kommet litt lenge frem til det! Også jeg vet at det finnes en del enke triks som kan forebygge åreknuter, men jeg er ikke flink til de heller! JEG VET! Man er redd av noe må bli flinkere til å gjøre noe for å unngå det. Men det er ikke sånn som funger med meg ! Jeg er absolutt ikke en LAZY dame, men litt vanskelig å forklare dette… Hvorfor alt er såååå komplisert ?!😖😖
Seint vakt til en bokelsker i bokhandel i selveste verdens bokdag er over.. Når jeg er hjemme, jente er allerede i drømmeland.. Fra May sin Ipad hører jeg lofi musikk. Hun liker å høre på sånn når hun sover. Kysser dem i panna. De puster rolig i en dyp søvn…. Jeg har hatt med meg det ekle marerittet hele dagen idag. Og det beste jeg kunne se akkurat nå var May og Mah i seng. Jeg slår av May sin ipad. Jeg ser på dem litt til… Går å skifte klær og vaske hender og fjeset. Føler meg mye bedre. Jeg går tilbake til jentene, kysser dem i panna igjen… Hører at de puster rolig.. Så heldig jeg er.. Jeg har verdens beste jenter.. Vi er team M (Mamma, May, Mah).. Team M, klarer alt!
Jeg tar sikkert med meg mye fra dagene mine til og i søvnen. Stress, bekymringene mine, dumme tanker…. Jeg kan ikke la dem til side før jeg sover! ikveld la meg ganske tidlig siden hadde alt for lite søvn fra før.. Men…
Verste med mareritt er at man veet ikke det er bare et mareritt før man våkner opp av det!… Vi tre er i et stort hus med mange trapper.. Veldig stort men ganske tomt.. Kan huske noen skaper og kanskje tepper men ikke noe mer.. Mye rare lyder vi hører.. Det er ikke mørkt, men ikke lyst heller.. Jentene virker ikke skremt, men jeg føler meg skremt .. Men jeg prøver å skjule det! Jeg kan godt høre hjerteslagene mine, men det som er veldig rart før meg jentene er helt rolige. Noen kommer inn, jeg ser ikke fjesene, DE DREPER MAY OG MAH !!! Rett foran øyne mine! Jeg skriker… Jeg gråter… Jeg skriker… Jeg har blitt til stein, kan ikke bevege meg , jeg skriker men… kan ikke bevege meg!.. Jeg skriker!… Og våkner jeg… Jeg har gråt på ekte, puta mi har en del av tårene mine på seg! Jeg går til jentene, de sover i hver sin seng… puster rolig…Og…Jeg knuser.. Sitter på gulvet og gråter… Jeg er ganske usikkert hvorfor jeg gråter, men det meste for at nå jeg er sikkert at det var bare et mareritt! Jeg gråter i noen minutter , men helt stille, vil ikke våkne dem!..
Nå sitter jeg på sofa, jeg gråter ikke nå lenger men tårene fortsatt tryller ned.. Sjekker klokka, Det er 03:37! Jævla 3 !! Armene mine er ganske nummen, det gjør vondt å bevege dem.. Jeg prøver å sove igjen… Men … Gråter igjen!
Nå de har dratt på skolen, jeg fulgte dem på skolen.. Men Marerittet marsjer i hodet mitt. Kan ikke å stoppe å tenke på det! Armene er fortsatt nummen. Og snart jeg må gå på jobb.. Med de vonde, dumme armene!
Tankene som marsjerer i hodet.. Lar ikke meg i fred.. Jeg vil ha bare mer ro og trygghet for ungene og meg.. Vil ikke ha noe kjempe stor eller rar.. Bare litt bedre hverdager og mindre stress.. Jeg gjør min beste , men ser ikke at det er nok.. Jobber hardt, prøver hardt …Men ser ikke at jeg går noe særlig fremover… Kan ikke slette hele fortiden og nullstille alt, nei det går ikke. Jeg vil ikke heller det! Det som jeg er nå, er alt som jeg har vært bort i. Om jeg sletter det, da er jeg ikke den jeg er nå! Rare følelser.. Alt for mange tanker og fortsatt levende drømmer… Jeg har ikke gitt opp om mine drømmer, selv om jeg har blitt eldre… Men drømmene mine er fortsatt levende inni meg… Det er derfor jeg fortsatt klarer å kjempe for livet… Levende drømmer…
Et menneske er kombinasjon er minner og drømmer… Må ikke slette noen av dem… ellers da er vi ikke menneske… Kanskje noe spesiell, men ikke menneske!
Klokka er 07:06 og jeg sitter her. Gleder meg til alt som starter idag. Opplæring på sykehjem. Absolutt ingen plan til å slutte på Norli. Jeg har en spesiell kobling med der som jeg har jobbet i flere år. Men jeg trenger å utfordre meg. Ja! Selvfølgelig økonomi er også har MYE å si.. Men jeg er flink med folk, med mennesker og eldre folk særlig. Derfor tror at jeg passer veldig bra inn i et sykehjem. Og jeg er veldig god til å passe på andres hemmeligheter. Et kvarter igjen og dagen starter.
Etter den grusomme opplevelsen trenger jeg en god start på min mandag. Detter blir det bra, føler jeg.
