Kan ikke tro at det begynner å bli bedre! Hodepine er ikke noe nytt for meg, jeg lever nesten hverdag med det.. Våkner med det, bærer det hele dagen og sover igjen med den! Men denne gangen var verste! Det begynte på søndag på den måten og ble verre og verre.. Jeg følte at alle årene jeg panna mi skal sprekke. . Hele tiden følte meg kvalm. Pollen allergi gjorde det mye verre… Hodepine er verste jeg vet om, med hodepine man klarer ikke å ha fokus på noe som helst. Bare må vente til den går over.. Jeg har gått gjennom mye vanskelige, med forskjellige sykdommer har jeg klart å leve hverdagen, men hodepine er helt annen sak!
De, legene mener at det er bare stress som er årsaken! Men herregud.. må finnes en løsning til det! Kroppen sier mye!
Idag skulle jeg jobbe ekstra på sykehjem.. Det er ikke enda 06:30 da jeg kommer ut.. Sola blinker hei, og jeg svarer med et stort smil.. Himmelen er vakker.. Jeg elsker Himmelen, alle vet jo det. Noen dager er den helt magisk og Noen dager rampete… Men idag den er vakker.. utrolig vakker… Jeg dytter fjeset mitt i den store vide blåen.. Det blir en deilig følelse på huden… Og plutselig reiser jeg cirka 28 år tilbake i tid.. Jeg er bittelite over 20.. Jeg har en på sykehuset og han skal dø etterpå… Jeg er hverdag på sykehuset til å besøke han… Han aldri kommer å skjønne at jeg kommer hverdag hit til å besøke han! Han har en kamerat, han kommer nesten hverdag til å besøke han som jeg besøker. Vi blir kjent med hverandre i sykehuset.. Vi bare prater om han som vi har til felles.. Jeg er bittelite over tyve og han er rundt femti..
Han som jeg prater mye med i disse dagene i sykehuset sier en dag til meg: Du er som en lyse blå himmel men med masse små skyer
. Du blir aldri en hel blå, men du er fint med de alle små skyene du har!
Jeg var veldig ung til å skjønne hva han sier, men idag som en kvinne på snart 49 ser på alle de små skyene som svever rolig i den vakre blåe og tenker: så mange fine og små skyer!
Du ser på meg som en vanlig butikk medarbeider som skal få pengene for kortet… men jeg ser på kortet… det er det som skal si til meg hvem du er… jeg ser mye av din personlighet i det du legger frem på disken. Hvorfor har du plukket akkurat dette kortet blant alle de andre? Tenker jeg… Og sånn begynner jeg å lese deg. Jeg sier ingenting til deg, men jeg leser deg…
Og enda mer spennende blir det når du vil kjøpe deg en bok. Mye mer kan jeg lese av den du er…
Det er flere år som jeg har vært en veldig enkel butikk medarbeider, men tenk det… Så mye har jeg lært av det!
Jeg vil ikke leve lenger! , jeg hørte det da hun sa det til seg selv, høyt og bestemt…
En sånn påstand man hører innimellom. Kanskje når en er veldig sint, eller har skjedd noe.. Men ofte man mener ikke det på ordentlig. Men denne gangen var annerledes. Hun sa det mens hun mente det! Jeg kunne høre i hennes stemme at hun mener det. Hun som hennes hjerne har sviktet henne! Jeg prøvde å komme på noe ” hyggelig ” å si, noe positivt, men plutselig alt hørtes meningsløst! Jeg burde si noe. ” Det kommer å bli bedre litt etterhvert” sa jeg. Dummeste som jeg kom på!
– Ingenting blir det bedre, jeg sitter her til jeg dør! Svarte hun
Det var veldig vondt å høre det. Det er hennes hele liv som forsvinner! Det er mange folk i bildene som hun kjenner ikke igjen, selv om bildene viser at hun har hatt en veldig gode forholder/relasjoner med de som er i bildene.
Dette var virkelig vondt. Alt som du har levd kan plutselig forsvinne.. Ikke noe fortid og heller det skal ikke bli noe framtid… Dumme teite hjernen!
Etter 11 dager på rad, idag var det den første dagen som jeg var hjemme en hel dag! Deilig å være hjemme, der du klarer å lade deg igjen. En lang periode hjemme var ikke det sånn for meg. Hjemme var på alle måter stress, uenighet, små og store kranglinger. Unger som hadde hele tiden stress om mamma og pappa skal krasje igjen i hvert øyeblikk. Det spiller ingen rolle nå lenger hvorfor var det sånn. Vi var to voksne som begynte å leve i to to forskjellige verdener, og hjemme var ikke et sted å få ro i!
Men nå hjemme er ro. Ikke fordi jeg har ikke stress, men fordi jeg trenger ikke å forklare meg hele tiden.. Nei, jeg vil ikke snakke om det!
Da var jeg idag bare hjemme, etter 11 dager. Jeg hadde mye å gjøre, vaske-rydde, vaske-rydde, vaske-rydde.. Men det er deilig, når du vasker og rydder hjemme det er akkurat sånn at du prøver å rydde litt i hodet også. Når du henger vaskede klær til tørk, rare, vonde tanker begynner å forsvinne…
Jeg er høyre hånd, da er derfor alltid blir det hull i høyre hansken! Og ofte har jeg mange venstre hånd hansker til overs. Jeg synes burde i hver pakke med hansker burde være to til høyre og en til venstre, og i motsatt til de som er venstre hånd, da det kunne hjelpe bytte litt med redusere plast forbruke!! Ja, bittelitt , sa jeg.
Om halv time jeg må på jobb, Men akkurat nå er jeg tungt som stein. Har lyst å sitte bare ved vindu å titte ute og ingenting mer.. Absolutt ingenting..
Jeg vil bare sitte og tenke.. Ikke på alt vonde jeg bærer. Tvert imot, jeg har lyst til å ta tankene mine bort fra vonde ting til de som jeg har veldig lyst til å tenke på.. Jeg vil sitte her og gjøre ingenting bortsett fra å tenke.. Kanskje DRØMME er riktige ordet. Jeg føler at jeg sitter fast i sofaen, jeg må stå opp igjen, har ikke valg, må på jobb.. Vinduer er halv åpen, kan høre livet der ute. Hjernen vil ha sunne mat, drømmer.. Ikke bare slitsomme tanker, ikke stress, ikke regninger, ikke alt for tunge minner, BARE drømmer.. Drømmer er alt hjernen klarer å bygge, nesten fra ingenting.. Hjernen dør når den blir tomt av drømmer.. Man blir aldri gammel så lenge hjernen klarer å prudosere drømmer..
Åh! Jeg må på jobb, liker jobben min uten tvil, men akkurat nå, akkurat i dag jeg har lyst til å gjøre ingenting!
Jeg er hjemme… er hjemme med sterk hodepine.. Dette er ikke nytt.. Absolutt ikke en ny situasjon.. Men..
Jeg har ikke noe paracet hjemme.. Dette er veldig rart, på vei hjem da jeg satt meg i bussen, jeg var sikkert på at jeg har en uåpent pakke med paracet hjemme.. Jeg bare sa til meg selv: hold ut du er snart hjemme og det skal hjelpe med to paracetter… Nesten hele veien til hjem… Hjem til paracet! Men det ser sånn ut at jeg har tatt feil, jeg finner ikke paracet noe sted.. Jeg må bare skrive litt til fokuset bort av hodepine.. Men dette er ikke lett, jeg føler meg allerede kvalm av det. Den bli sterkere.. Det begynner å bli vanskelig å se! Hodepine kjører på… Jeg har en veldig lang dag imorgen, trenger en god hvil ikveld, men..
Jeg blir frustrert av meg selv når jeg glemmer sånne ting.. Når jeg glemmer å kjøpe paracet, når jeg går til butikken å kjøper alt bortsett fra den skulle egentlig kjøpes! Når jeg kommer på jobb å plutselig kommer på at jeg har glemt matpakka på kjøkkenbenken..
Sitt sånn.. Spiss på den måten… hold glasset ikke sånn.. Du er en kvinne
Pass på hvilket ord detter ut av munnen din… Du er en kvinne
Kjøkken benken!… Den må skinne, alltid… Du er en kvinne
Du må ikke bli eldre.. Du må ikke ha rynker… Du er en kvinne
Du må alltid prioritere familien din før deg… Du er en kvinne
…… Dette er en veldig langt liste, selv om mange mener at nei det er ikke sånt lenger.. Det var bare i gamle dager!
Bare ta en liten titt på Instagram og alle de andre sosiale medier… Fult av videoer som viser veien til kvinner hvordan kan de bli perfekt !
Det er mange unge damer som har angst av det.. De allerede har glemt å være seg selv.. Trist
Men ..
Jeg er ikke perfekt.. Jeg tørr å være ikke perfekt… Samfunnet får ikke lov å gjøre enda mer trangt i hverdagen for meg.
Jeg er ikke perfekt.. Jeg vil nyte livet, ikke bare havne under stress til å se perfekt ut.. Bare fordi kanskje noen komme å dømme meg, jeg bryr meg absolutt ikke om det. Det er mitt liv, jeg har bare en gang å leve..
Når jeg er på jobb, prøver å komme med koselige kommentarer også til de kvinnene som komme innom.. ” Så fint kjole du har, nydelig smak”.. ” Pent smil du har”.. ” Åh, du har plukket en veldig bra bok”… Alt dette med håp at en av de setningene jeg sier treffer en kvinne som vil høre noe positivt…
Jeg er den kvinnen som gir til seg selv mye respekt, fordi jeg er ikke perfekt!
EN kvinne som meg tørr å gråte når blir det litt tungt i hjerte.. En kvinne som meg tørr å le høyt når noe treffer rett i hjerte..
Jeg viser veldig lett følelsene mine, og er ikke redd for det. Det er en evighet siden sist jeg ble bekymret for at hva de andre tenker om meg.. Jeg er den jeg er..
Kjemper hardt, har godt gjennom mye rare og vanskelige.. Har stått flere ganger i vanskelige situasjoner, livssituasjoner ! Mange ganger har gått helt til grensen av kollaps , men aldri gitt opp, ALDRI!
Nå som enn kvinne som nærmerer seg 50 , har lært meg en viktig ting. Kunsten til å være IKKE perfekt!
Jeg er ikke redd til å vise min uperfekte side! … Jeg er den jeg er … Med all mine svake sider og sterke sider..
Dette er ikke er reklame innlegg, Dette er jobben min.. Dette er en viktig del av hverdagen min.. Det var en dag i mai måned da begynte jeg å jobbe her… JA, Mai! Mai, min måned.. Nå har godt flere år av mitt liv, i denne butikken. Jeg har blitt en del av aksessoarer her..
Om noen spurte meg hva kommer du å bli som voksen? da jeg var barn, aldri svaret kunne bli sånn : Jeg skal bli en bokselger! .. Men jeg er det, nå!.. En bok selger.. Jeg tror ingen mener at å være en bokselger er en viktig jobb i samfunnet… emmmm.,, Hva er ” Viktig?”
Etter mange år i denne jobben og akkurat i denne butikken, det er mange fjeser som er mer en kunde for meg nå.. Jeg vet nesten ingenting om dem men samtidig vet mye… Måten de smiler, måten de betaler, måten de titter på bøker, måter de ber om hjelp… alt betyr noe, og jeg vet hva det betyr, uten å kjenne dem.
Nye kunder , gamle kunder, jeg kan nå lese dem gjennom boka de plukker til å kjøpe, som skal leses. Alle de som pratene om bøkene , har forvandlet oss fra selger og kjøper til venner. Vi er venner uten å peke på det, uten å tenke på det, uten å vite det..
Noen faste kunder som plutselig kom aldri tilbake og jeg håper at de har det bra… De kundene som stoler på meg når jeg anbefaler en bok til dem… Venner stoler på hverandre, ikke sant? Kunder som pleide å kjøpe barnebøker men en dag kom innom å spurte etter en ” voksen” bok, og da skjønte jeg at har gått flere år!
Det er rart jeg sitter her og skriver her til å gi dagen farvel, men jeg kommer på at wow, så mange fjeser som jeg har i hodet og jeg kan skrive mye om hver av dem…
Det var en dag i mai da begynte jeg å jobbe her, 14 år! Nå er det maisalget hos oss… Alt handler jo om mai
