Er jeg en taper?

En stund var jeg inne i en grå boble.. Det var akkurat sånn at jeg har mistet koblinga med verden rundt meg. Jeg kunne å se, men så ingenting

Jeg kunne å høre, men hørte ingenting… Jeg kunne å puste, men jeg var bare i livet, levde ikke!

Det er veldig spesiell periode når du kommer ut av et forhold etter så mange år.. Mange mange år… Du kommer videre, men en del av deg har blitt borte for alltid, for evig..

Det gjør vondt, veldig vondt.. men du kan ikke gjøre noe med det, du må bare lære å leve med det… Eller overleve… 

Innimellom spør jeg av meg selv: Er jeg en taper? En som klarte ikke å ha en lykkelig ekteskap? Tror ikke det. Jeg klarte å komme ut av et liv som jeg viste at det var ikke riktig.. Og nå, etter en god avstand, jeg ser at jeg har gjort det riktige.. Og når du klarer å bestemme til å gjøre en riktig ting, da er det urettferdig å føle deg en taper!

 

Holder jeg ut?

Nå endelig har jeg begynt å trene! Ikke fordi jeg bryr meg om muskler, og ikke heller fordi jeg bryr meg om hvordan ser det kroppen ut.. Jeg har tenkt på det flere år. mange mange år og alltid venta jeg til kanskje fra neste måned… Men nå er det tre dager, Jeg vet ikke om jeg klarer å fortsette med det. Det er absolutt ikke noen trener som bor inni meg, INGEN! Men jeg har bestemt å notere her som en avtale med meg selv at jeg må trene, punktum! 

Jeg har begynt å trene bare på hjernens skyld.. Det er den eneste jeg er opptatt av når det gjelder menneske kropp  og nå jeg kjenner at dette ( trening) burde skje, nå! Faktisk veldig usikker hvordan kan jeg motivere meg selv. Jeg prøver å grave inni meg selv og lete etter en bittelite interesse for trening inni meg, men så lang har jeg ikke funnet noe. Bare jeg sier til meg selv: Hjernen trenger det!

Vet ikke hvordan det bli. Kanskje etter en uke kommer jeg å skrive her : Nei, dette klarte jeg ikke.. Men hvem vet kanskje jeg klarer å holde ut en måned? Men trening er ikke min greie, veldig rart. Faktisk jeg er ganske spent til å se hvor mange dager klarer jeg. Så langt tre dager!

 

 

 

 

 

Å feire 17. mai på en hel annen måte

Idag var det aller første gang som jeg burde jobbe 17. mai på et sykehjem..  Denne gangen 17. mai var veldig annerledes. Og bringe dagen med folka som bor der, er helt noe annet en det vi kjenner som syttende mai. Jeg har prøvd mitt beste..  Har prøvd mitt beste til å gi de som bor der litt mening med livet, men det var ikke lett.  Kan ikke finne riktige ord til å sette på det som jeg har opplevd idag.. Jeg hadde lyst til å klemme en og hver .. Jeg hadde lyst til å si til dem det finnes fortsatt mye å glede seg til… Men.. Nei! Jeg bare prøvde å smile til dem og finne på små prat som kan være litt koselig.. Men det var ikke lett!.. Alle de som havnet der har hatt et liv, et unik historie… 

Vi har bare en gang å leve… Og denne gangen er alt for kort.. Vi har ikke tid til å miste.. 

Jeg er veldig trøtt.. Jeg har ikke tid til å miste…

2 dager i bunnen av en levende mareritt!

Kan ikke tro at det begynner å bli bedre! Hodepine er ikke noe nytt for meg, jeg lever nesten hverdag med det.. Våkner med det, bærer det hele dagen og sover igjen med den! Men denne gangen var verste! Det begynte på søndag på den måten og ble verre og verre.. Jeg følte at alle årene jeg panna mi skal sprekke. . Hele tiden følte meg kvalm. Pollen allergi gjorde det mye verre…  Hodepine er verste jeg vet om, med hodepine man klarer ikke å ha fokus på noe som helst. Bare må vente til den går over.. Jeg har gått gjennom mye vanskelige, med forskjellige sykdommer har jeg klart å leve hverdagen, men hodepine er helt annen sak! 

De, legene mener at det er bare stress som er årsaken! Men herregud.. må finnes en løsning til det! Kroppen sier mye!

 

 

Jeg er en himmel blå og masse små skyer!

Idag skulle jeg jobbe ekstra på sykehjem.. Det er ikke enda 06:30 da jeg kommer ut.. Sola blinker hei, og jeg svarer med et stort smil.. Himmelen er vakker.. Jeg elsker Himmelen, alle vet jo det.   Noen dager er den helt magisk og Noen dager rampete… Men idag den er vakker.. utrolig vakker…  Jeg dytter fjeset mitt i den store vide blåen.. Det blir en deilig følelse på huden… Og plutselig reiser jeg cirka 28 år tilbake i tid.. Jeg er bittelite over 20.. Jeg har en på sykehuset og han skal dø etterpå… Jeg er hverdag på sykehuset til å besøke han… Han aldri kommer å skjønne at jeg kommer hverdag hit til å besøke han! Han har en kamerat, han kommer nesten hverdag til å besøke han som jeg besøker. Vi blir kjent med hverandre i sykehuset.. Vi bare prater om han som vi har til felles.. Jeg er bittelite over tyve og han er rundt femti..

Han som jeg prater mye med i disse dagene i sykehuset sier en dag til meg: Du er som en lyse blå himmel men med masse små skyer

. Du blir aldri en hel blå, men du er fint med de alle små skyene du har!

Jeg var veldig ung til å skjønne hva han sier, men idag som en kvinne på snart 49 ser på alle de små skyene som svever rolig i den vakre blåe og tenker: så mange fine og små skyer!

Jeg kan lese deg

Jeg er et helt vanlig menneske..

Men jeg kan lese deg

Du kommer til meg… du skal kjøpe et kort..du spør etter hjelp,  eller du har allerede et kort i hånda..

Du ser på meg som en vanlig butikk  medarbeider som skal få pengene for kortet… men jeg ser på kortet… det er det som skal si til meg hvem du er… jeg ser mye av din personlighet i det du legger frem på disken. Hvorfor har du plukket akkurat dette kortet blant alle de andre? Tenker jeg…  Og sånn begynner jeg å lese deg. Jeg sier ingenting til deg, men jeg leser deg…

Og enda mer spennende blir det når du vil kjøpe deg en bok. Mye mer kan jeg lese av den du er…

Det er flere år som jeg har vært en veldig enkel butikk medarbeider, men tenk det… Så mye har jeg lært av det!

 

” Jeg vil ikke leve lenger!” Sa hun

Jeg vil ikke leve lenger! , jeg hørte det da hun sa det til seg selv, høyt og bestemt…

En sånn påstand man hører innimellom. Kanskje når en er veldig sint, eller har skjedd noe.. Men ofte man mener ikke det på ordentlig. Men denne gangen var annerledes. Hun sa det mens hun mente det! Jeg kunne høre i hennes stemme at hun mener det. Hun som hennes hjerne har sviktet henne! Jeg prøvde å komme på noe ” hyggelig ” å si, noe positivt, men plutselig alt hørtes meningsløst! Jeg burde si noe. ” Det kommer å bli bedre litt etterhvert” sa jeg. Dummeste som jeg kom på!

– Ingenting blir det bedre, jeg sitter her til jeg dør! Svarte hun

Det var veldig vondt å høre det. Det er hennes hele liv som forsvinner! Det er mange folk i bildene som hun kjenner ikke igjen, selv om bildene viser at hun har hatt en veldig gode forholder/relasjoner med de som er i bildene.

Dette var virkelig vondt. Alt som du har levd kan plutselig forsvinne.. Ikke noe fortid og heller det skal ikke bli noe framtid… Dumme teite hjernen!

 

Heller pen og papir enn skjerm!

” Rett opp i ryggen!” Sier jeg. “rop” mener jeg,  til å være helt ærlig. Jeg ser hvordan blir ungene mine suget opp av skjerm mer og mer. Og jeg løfter opp rød flagget og sier det høyt : totalt forbudt skjerm for resten av dagen.

” Hva med skole oppgaver, da?” Spør de. Rød flagg blir bytt ut med det hvite. ” bortsett fra skoleoppgaver” svarer jeg. Og samtidig føler jeg meg sint på skolen og samtidig tenker på May og Mah sin generasjon i 70  og 80 alder! De sikkert ser ut mer som parentes slutt enn bare et gammelt menneske med litt bøyete rygg! Jeg synes synd på dem og en ufin framtid!

Vi kan gjøre noe med det nå til å forebygge en sånn framtid. Men helt det motsatte vi hjelper til en sånn framtid. En skummel framtid. Jeg synes, vi lot skjerm finne veien til barneskoler veldig lett. uten å tenke så mye med konsekvensene. Vet vi hva er konsekvensene etter 50 år?! Jeg synes det er vondt å se barn går til skolen med ipad fra første klasse, WHY:?! Vi  lærte oss og bygge en bokstav og et helt ord på papir. Og vi gjorde det om igjen og om igjen til vi ble avhengig av lukten av papir. Av å lese. av å skrive.. Men barn på første og andre klasse er mer flink til å bruke Ipad enn å skrive. Skjerm har suget dem inn rett og slett. De klarer ikke å konsentrere seg så mye uten skjerm.

Nå barn i ungdomsalderen har ikke tålmodighet til å ha fokus på en side mer enn 2 3 minutter. foreldre blir veldig glad om ungen klarer å vise interesse for en tegneserie bok. Dette er trist.

Vi vet ikke hvordan vi påvirker framtiden, jeg mener at vi har lot skjerm ta over oss veldig lett, uten å tenke nøye på den!

2 til høyre, og en til venstre

Etter 11 dager på rad, idag var det den første dagen som jeg var hjemme en hel dag! Deilig å være hjemme, der du klarer å lade deg igjen. En lang periode hjemme var ikke det sånn for meg. Hjemme var på alle måter stress, uenighet, små og store kranglinger. Unger som hadde hele tiden stress om mamma og pappa skal krasje igjen i hvert øyeblikk. Det spiller ingen rolle nå lenger hvorfor var det sånn. Vi var to voksne som begynte å leve i to to forskjellige verdener, og hjemme var ikke et sted å få ro i!

Men nå hjemme er ro. Ikke fordi jeg har ikke stress, men fordi jeg trenger ikke å forklare meg hele tiden.. Nei, jeg vil ikke snakke om det!

Da var jeg idag bare hjemme, etter 11 dager. Jeg hadde mye å gjøre, vaske-rydde, vaske-rydde, vaske-rydde..  Men det er deilig, når du vasker og rydder hjemme det er akkurat sånn at du prøver å rydde litt i hodet også. Når du henger vaskede klær til tørk, rare, vonde tanker begynner å forsvinne…

Jeg er høyre hånd, da er derfor alltid blir det hull i høyre hansken! Og ofte har jeg mange venstre hånd hansker til overs. Jeg synes burde i hver pakke med hansker burde være to til høyre og en til venstre, og i motsatt til de som er venstre hånd, da det kunne hjelpe bytte litt med redusere plast forbruke!! Ja, bittelitt , sa jeg.

Hjernen, drømmen og jobben !

Om halv time jeg må på jobb, Men akkurat nå er jeg tungt som stein. Har lyst å sitte bare ved vindu å titte ute og ingenting mer.. Absolutt ingenting..

Jeg vil bare sitte og tenke.. Ikke på alt vonde jeg bærer. Tvert imot, jeg har lyst til å ta tankene mine bort fra vonde ting til de som jeg har veldig lyst til å tenke på.. Jeg vil sitte her og gjøre ingenting bortsett fra å tenke.. Kanskje DRØMME er riktige ordet. Jeg føler at jeg sitter fast i sofaen, jeg må stå opp igjen, har ikke valg, må på jobb.. Vinduer er halv åpen, kan høre livet der ute. Hjernen vil ha sunne mat, drømmer.. Ikke bare slitsomme tanker, ikke stress, ikke regninger, ikke alt for tunge minner, BARE drømmer..  Drømmer er alt hjernen klarer å bygge, nesten fra ingenting.. Hjernen dør når den blir tomt av drømmer..  Man blir aldri gammel så lenge hjernen klarer å prudosere drømmer..

Åh! Jeg må på jobb, liker jobben min uten tvil, men akkurat nå, akkurat i dag jeg har lyst til å gjøre ingenting!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top