Enda en bokdag er over

Bok… Bøker… bla gjennom.. lukten av papir… Det er aldri samme opplevelse når du leser ebøker og sånn  og når du har boka fysisk i hånda.. Når du blar gjennom, hver eneste side har egen lyd..  Det er en type avhengighet med lukten av papir?… Når jeg åpner en ny bok til å lese lukter jeg på den. Suger inni meg boka først og etterpå begynner jeg å lese… Magisk!…  Du leser ikke en bok bare med øyner, med Fingrene, med nesa, med ørene… Det er rett og slett avhengighet, men en deiligen !

Jeg skal starte med ” Av måneskinn gror det ingenting”. Allerede jeg føler empati med dama som er på forsiden. Har ikke åpnet boka enda. Jeg kan se bare beinene av dama og hennes høyre hånd mens holder en røyk, grafisk tegning den er, men dette er nok for meg til å bli sikkert at jeg vil gå nærmere til henne…

Jeg er klar til å drukne i enda en bok…

 

 

 

Aldri har vært hos frisør!

Det høres veldig kjedelig ut, men det er jo helt sant! Siden jeg flyttet til Norge 2009, har aldri vært hos frisør. Ikke fordi jeg er mot det eller jeg vil ikke det, faktisk jeg hadde hatt lyst på det. Men hver gang jeg hadde tenkt at det er tiden å ta turen til frisøren var det alltid noe som jeg burde prioritere økonomiskmessig ! Alltid! Derfor jeg begynte å rydde i håret litt og litt hjemme rett foran speilet på badet. Nå det har blitt en hell vanlig rutine for meg. Deler håret i to, børster håret og KLIPP ! Det er ikke den perfekte hårstylen som en kan ha. Men dette er meg, enkelt og greit! Og idag var frisørtime igjen. Hele prosessen tok ikke mer enn fem minutter av dagen min. Klar til seint vakt idag.. Haha!

#Hairstyle

 

 

Tikk Takk!

Jeg er fult av følelser, men samtidig føler ingenting… Vi lever i et galskap som heter verden, heter menneskeheten! WHAT? Menneske?! Vi har kommer så lang i historien og fortsatt den eneste som telles er blod og penger selvfølgelig!

Jeg selv har 643 problemer til å tenke på! Økonomi, skilsmisse, barn, OCD, jobb og … . Men jeg kan ikke stoppe å tenke på alt som skjer rundt i verden. To dager har jeg lest så mye om Israel og Iran at jeg føler meg kvalm, av sinne! Hvordan klarte vi å bygge en så stygg verden?!

31 dager igjen til jeg blir 49 år… 49 år! Og fortsatt mange drømmer, nesten alt for mange drømmer… Men det er en ting jeg er veldig sikkert på, livet er nå, akkurat nå. Alle har rett til å leve sitt liv, og jeg og.. Men for meg det har ikke vert så lett, faktisk helt i det motsatte, veldig vanskelig..

Tiden ventet ikke på meg, og håret mitt heller ikke stoppet av å bli til grått…

Tikk tikk… Tiden ranet kroppen min… Jeg var ikke vakker lenger… 

Drømmer ble begravet i dypet av min sjel…den ene etter den andre… stille og stille.. 

Det kom ingen vind i håret mitt…

Hendene mine var ikke lenger unge da jeg skrev…

En natt akkurat mellom søvn og våkenhet, Jeg ble til sommerfugl 

Jeg fløy… Vingene mine litt hvit og litt gul… 

 

Når skolen svikter deg!

May mener skolen har sviktet henne! Dette, mener hun. Alt hun har lært seg om vennskap og samfunnet var faktisk hovedårsaken til å oppleve mobbing og vondt av skolekamerater. Hun mener at hun har hold seg til skole regler hele tiden, har vært snill alltid mot klassekamerater, inkluderende, omsørgsfull og har prøvd å vøre den som oppføre seg på skolen best. Å ha respekt for alle andre… Men akkurat pga alt dette hun har opplevd vondt på skolen, sier hun. 

Hun mener at skolen har ikke sagt til oss at vi skal ikke være de søte første klassingene for alltid. Hun mener at skolen har et mal som funker ikke for alle barn. Hun er ikke glad i skolen rett og slett. ” Jeg vet at jeg trenger ikke å væresnill mot alle” sier hun ” Men det var veldig vondt å lære det” . 

Jeg ser hver morgen ingen glede i hennes fjeset til å gå på skolen. Det gjør vondt å se det, som en mamma. Men jeg snakker med henne nesten hver dag etter skolen at sånn er det med livet, vi må være sterk, modig og tørr å gjøre noe som er kanskje ikke helt riktig. Vi kan ikke gjøre alle rundt oss fornøyde! Men først av alt vi må elske oss selv. 

Hun skriver følelsene sine som dikt, og i et sted sier hun:

” But the only thing

thats true about me,

is a little girl captured,

wanting to be free.”

Et døgn fult av stress!

Det er ikke lett å være fra Midtøsten, overhodet ikke! Spiller ingen rolle hvor vi bor, #Midtøsten følger oss. Det er over 14 år som jeg bor her i Norge. Utrolig glad i her, men hele familien er i Iran. Mamma, pappa og søsken. Ila #Kvinnelivfrihet bevegelsen, hver eneste dag var det en ordentlig tortur for meg. Kunne ikke snakke med familien, viste at søstrene mine er aktive. Det kunne å skje noe grusomt til dem hver eneste øyeblikk.

Og nå! den brutale islamiske regime i Iran angriper #Israel. Hele SoME er snakk om krig mellom #Iran og Israel. Klarer ikke å puste, hele natta prøver å følge nyhetene. Prøver å snakke om familien min i Iran og forstå hvordan er stemningen der. Fortsatt husker godt 8 års krig mellom Iran og Irak. Selv om jeg var veldig liten, men all frykten sitter innerst inni meg. Jeg vet at hva innebærer ordet KRIG! Jeg husker fortsatt lyden av en bombe! Frykten av miste!

Men jeg synes Netanyahu er like ille som han grusomme som styrer Iran. Bare forskjellen er at Vesten har felles interesser med Israel.

En Iransk dikter, Sohrab Sepehri sier : Plant trees in place of politicians to clear the air! Så sant!

Mennesker har kommet så langt helt til 2024, men fortsatt det er onden som styrer verden! Ellers verden burde smelte av skam etter det som skjer med barn i #Gaza!

Jeg tenker på en cartoon av #charliehebdo

 

 

 

Dødens prosess!

Vi blir født til å delta i en prosess som heter døden, sånn tenker jeg! Har ikke tro på noe liv etter døden. Alt er her og nå. Hva er vitsen med livet, da? tenker jeg. Vi forbereder oss hele tida til det som kaller vi DØDEN, gjennom sorg, gjennom savn, gjennom mislykke … Livet er basert på døden. Vi hele tiden driver å møte opp døden. Så mye sår bærer vi gjennom vårt liv. Liv? Men hva er livet? Livet er alt som vi føler, synes jeg. Det er ikke noe annet enn følelser.

Vet ikke, men kanskje det er ikke så uvanlig å tenke på døden på min alder, men i det siste jeg tenke på det veldig mye. Jo mer graver jeg  i døden, jo mer blir jeg fult av livet… rart! Jeg vet ikke når er min tur, men jeg vil kjempe for livet, et liv fult av følelser.

Borte men ikke glemt!

Det er jo helt sant… virkelig sånt! ” Borte men ikke glemt!” .. Vonde opplevelser blir aldri glemt.. De er der for alltid. Selv om du har tatt veien videre, selv om du tenker ikke på dem lenger… men kroppen din har ikke glemt dem, de lever i hver eneste celle .. Du blir bare vant til å leve videre med sårene… Du har ikke glemt dem, arrene er der for alltid, men de har blitt en del av deg, derfor du ser ikke dem lenger..

Om jeg kunne å gi bort sårene mine, hva var det igjen av meg? Sårene har gjort meg til den jeg er idag.. Om jeg gir dem bort, er jeg fortsatt den som jeg er nå? … Rare tanker som svever i hodet.. Sårene har gjort oss til den vi er idag, vi kan ikke glemme dem…

Kanskje jeg er bare veldig trøtt.. Kanskje jeg sover og alle de tankene er en del av drøm/mareritt? … hvem vet?!

Strekk.. Alder tar over kroppen..

Litt over en måned blir jeg 49.. 49 år gammel! Bryr meg ikke om hvordan kommer jeg å se ut. Ok, litt da! Men jeg tenker mest på hvordan kroppen begynner å svikte deg.. først, litt og litt.. slik at du legger ikke merke til, ihvertfall ikke så mye. Men etter hvert dette for fart. Som en ball som triller ned på bakken! Kroppen svikter deg, du har lyst til å oppleve og prøve mye, men kroppen sier:  nei, jeg er ikke med! Det er rart..

Liker å strekke meg.. knekker i hele kroppen, det liker jeg.. Vet ikke hvorfor, men det liker jeg.. Svikt er veldig viktig del av livet, dette opplever vi på mange måter og mange ganger. Men når kroppen svikter deg, det er en annen sak. Dette betyr at nå er det nedover! 

 

Endelig hjemme… Endelig sofa…

Dagen er over og jeg er helt ferdig! Har null prosent energi igjen. Det eneste jeg orker å gjøre nå er å skrive dagbok akkurat her på sofaen. Nabolaget sover, jeg hører ingenting.. Veldig deilig. Det er akkurat det jeg trenger. 

Ganske greit med hodepine idag, det var ikke så ille. Hodepine var på plass, men rolig. Hodepine og jeg våkna samtidig og vi var sammen hele dagen. Men vi var jo venner idag. Hele dagen kun to paracet , med koffein!  Jentene først, jobb, hjemme, timer med jentene og hjemme igjen. Nå jentene har lagt seg og jeg har tatt en dusj og har endelig tid for meg selv, bare meg selv.. Men en bittelitte problem, og det er at jeg har absolutt ingen energi. Det er mye som jeg har lyst til å gjøre, men i hvert fall blir det ikke ikveld.. akkurat som igår kveld og kvelden før og,,, 

Jeg går mye om dagen, mint 10 kilometer hver dag. Ofte sliten i beina, men sånn er det bare. Jeg har ikke annet valg. 

Håper at det blir bra tur til drømmeland i hvert fall. Hvem vet…

Vi dør mer enn bare en gang!

Det er sånn at jeg har begynt å grave inni meg selv, inni alt jeg husker av det som kalles fortid. Jeg vil prøve å finne at hva slags menneske var jeg? Jeg husker mye, men samtidig husker ingenting. Eller jeg må si jeg føler ingenting av det som jeg husker. Jeg husker minner av meg selv som jeg er veldig glad, men jeg vet ikke hvorfor var jeg så glad! Jeg husker mange glede, latter, varme klemmer, snille ansikter, …. veldig deilig å ha så mange gode minner, men jeg føler ingenting! Har jeg gått bort inn i av de minnene?! … De er mine minner, men har ikke mine følelser!

Jeg tror hver gang vi går gjennom et sorg, vi opplever noe unik, som gjør oss til en ny versjon av oss selv. På et annet ord, vi er ikke det samme personen som vi var. Og den skjer mange ganger i vårt liv.. tter hver sorg, vi blir til en ny person som vi har noen til felles med den personen som vi var før! 

Jeg bare tenker.. vet ikke akkurat hva som foregår i mitt hode. Jeg vil skriver mer om det.. Men først må jeg gravde mer.. mye mer

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top