Vi blir født til å delta i en prosess som heter døden, sånn tenker jeg! Har ikke tro på noe liv etter døden. Alt er her og nå. Hva er vitsen med livet, da? tenker jeg. Vi forbereder oss hele tida til det som kaller vi DØDEN, gjennom sorg, gjennom savn, gjennom mislykke … Livet er basert på døden. Vi hele tiden driver å møte opp døden. Så mye sår bærer vi gjennom vårt liv. Liv? Men hva er livet? Livet er alt som vi føler, synes jeg. Det er ikke noe annet enn følelser.
Vet ikke, men kanskje det er ikke så uvanlig å tenke på døden på min alder, men i det siste jeg tenke på det veldig mye. Jo mer graver jeg i døden, jo mer blir jeg fult av livet… rart! Jeg vet ikke når er min tur, men jeg vil kjempe for livet, et liv fult av følelser.
