Dødens prosess!

Vi blir født til å delta i en prosess som heter døden, sånn tenker jeg! Har ikke tro på noe liv etter døden. Alt er her og nå. Hva er vitsen med livet, da? tenker jeg. Vi forbereder oss hele tida til det som kaller vi DØDEN, gjennom sorg, gjennom savn, gjennom mislykke … Livet er basert på døden. Vi hele tiden driver å møte opp døden. Så mye sår bærer vi gjennom vårt liv. Liv? Men hva er livet? Livet er alt som vi føler, synes jeg. Det er ikke noe annet enn følelser.

Vet ikke, men kanskje det er ikke så uvanlig å tenke på døden på min alder, men i det siste jeg tenke på det veldig mye. Jo mer graver jeg  i døden, jo mer blir jeg fult av livet… rart! Jeg vet ikke når er min tur, men jeg vil kjempe for livet, et liv fult av følelser.

Borte men ikke glemt!

Det er jo helt sant… virkelig sånt! ” Borte men ikke glemt!” .. Vonde opplevelser blir aldri glemt.. De er der for alltid. Selv om du har tatt veien videre, selv om du tenker ikke på dem lenger… men kroppen din har ikke glemt dem, de lever i hver eneste celle .. Du blir bare vant til å leve videre med sårene… Du har ikke glemt dem, arrene er der for alltid, men de har blitt en del av deg, derfor du ser ikke dem lenger..

Om jeg kunne å gi bort sårene mine, hva var det igjen av meg? Sårene har gjort meg til den jeg er idag.. Om jeg gir dem bort, er jeg fortsatt den som jeg er nå? … Rare tanker som svever i hodet.. Sårene har gjort oss til den vi er idag, vi kan ikke glemme dem…

Kanskje jeg er bare veldig trøtt.. Kanskje jeg sover og alle de tankene er en del av drøm/mareritt? … hvem vet?!

Endelig hjemme… Endelig sofa…

Dagen er over og jeg er helt ferdig! Har null prosent energi igjen. Det eneste jeg orker å gjøre nå er å skrive dagbok akkurat her på sofaen. Nabolaget sover, jeg hører ingenting.. Veldig deilig. Det er akkurat det jeg trenger. 

Ganske greit med hodepine idag, det var ikke så ille. Hodepine var på plass, men rolig. Hodepine og jeg våkna samtidig og vi var sammen hele dagen. Men vi var jo venner idag. Hele dagen kun to paracet , med koffein!  Jentene først, jobb, hjemme, timer med jentene og hjemme igjen. Nå jentene har lagt seg og jeg har tatt en dusj og har endelig tid for meg selv, bare meg selv.. Men en bittelitte problem, og det er at jeg har absolutt ingen energi. Det er mye som jeg har lyst til å gjøre, men i hvert fall blir det ikke ikveld.. akkurat som igår kveld og kvelden før og,,, 

Jeg går mye om dagen, mint 10 kilometer hver dag. Ofte sliten i beina, men sånn er det bare. Jeg har ikke annet valg. 

Håper at det blir bra tur til drømmeland i hvert fall. Hvem vet…

Vi dør mer enn bare en gang!

Det er sånn at jeg har begynt å grave inni meg selv, inni alt jeg husker av det som kalles fortid. Jeg vil prøve å finne at hva slags menneske var jeg? Jeg husker mye, men samtidig husker ingenting. Eller jeg må si jeg føler ingenting av det som jeg husker. Jeg husker minner av meg selv som jeg er veldig glad, men jeg vet ikke hvorfor var jeg så glad! Jeg husker mange glede, latter, varme klemmer, snille ansikter, …. veldig deilig å ha så mange gode minner, men jeg føler ingenting! Har jeg gått bort inn i av de minnene?! … De er mine minner, men har ikke mine følelser!

Jeg tror hver gang vi går gjennom et sorg, vi opplever noe unik, som gjør oss til en ny versjon av oss selv. På et annet ord, vi er ikke det samme personen som vi var. Og den skjer mange ganger i vårt liv.. tter hver sorg, vi blir til en ny person som vi har noen til felles med den personen som vi var før! 

Jeg bare tenker.. vet ikke akkurat hva som foregår i mitt hode. Jeg vil skriver mer om det.. Men først må jeg gravde mer.. mye mer

 

kl. 03 forbannelsen?!

Jeg er ikke overtro eller noe. Nei! Jeg er bare sliten, faktisk veldig sliten. Langvarige hodepine plager meg og det verste er med dårlig søvn. Jeg går til seng med stor behov av søvn. Men plutselig Jeg våkner opp igjen uten noe grunn. Ingenting… eller kanskje veldig korte drømmer, om jeg kan kalle dem for drøm idet hele tatt! Jeg drømmer en ( Jeg vet ikke vem det er, ofte) roper på meg… jeg drømmer at jeg mister noe på gulvet og den knuser.. jeg drømmer at jeg bare faller fra trappa…  faktisk ja, bare så korte drømmer! Og jeg våkner på grunn av det, mens jeg fortsatt trenger stor behov for søvn. Etter at jeg våkner jeg prøver å skjønne at jeg er våken eller ikke. Etter det prøver å lukke øynene og sove. Men det er ikke så lett. Prøver å unngå å tenke på noe, prøver å unngå å titte på mobilen, men det er ikke lett! Tankene angriper meg mens jeg prøver å late som at jeg sover med lukkede øyner! Jo hardere prøver jeg å unngå tanker, jo sterkere de blir! Mørke snikker inni meg, men ikke søvnen! Mørket begynner fra hjernen min og går veldig sakte til en og hver kroppsdel og til slutt den har kommet helt frem til fingrene og tærne. Da akkurat der gir jeg opp. Prøver ikke å sove igjen men jeg gjør nesten ingenting, bare lar tankene og mørket gjør jobben sin. Jeg hører at de spiser meg fra innsiden. Tar en god tid til de gjør ferdig jobben sin, og etter det våkner jeg til morgen dagen sliten ..

Men nå har jeg lagt merke til at hver gang jeg våkner opp på den måten klokka er noe med tre,, ikke to, og heller ikke 4, bare 3! En tid mellom 03:00- 03:59.. Alltid! Kanskje jeg må grave enda mer inni meg. Har jeg glemt noe i en klokka tre? 

Så rart!

Jeg sitter her og ser på Mah som leker og hopper, hopping er hennes greie 😊.. Jeg ser på hennes energi og kjenner på litt ekstra energi inni meg…

Har jeg vært barn en gang? Så rart! Jeg kan ikke føle det. Jeg husker mye, og jeg har mange minner.. men jeg føler ikke det.. Akkurat som jeg har lest en bok eller sett på en film og en god del av filmen/boken husker jeg fortsatt. Alt som jeg husker var min barndom? Noen minner er så sterke i hodet mitt at ser sånn ut det var igår.. men samtidig jeg føler ikke dem! .. Til og med jeg kan ikke sette riktig på det som jeg mener! Det er ikke sånn at jeg har ikke følelser for barndommen min, tevers imot! Men jeg kan ikke føle dem.. Var det virkelig min barndom?  Tenker jeg!

Mah hopper fortsatt og ler av glede. Jeg blir fult av hennes glede.. og samtidig jeg graver inni mine bardoms minner!

Jeg har mange hull i hjertet, ikke svart eller noe.. det er ingenting i de hullene! Helt tomt.. så rart!

 

Sorgene som forsvinner og sorgene som kommer..

Livet er urettferdig, dette er fakta! På alle måter, men i forskjellige grad. Mens du mener at en situasjon er urettferdig mot deg, du gjør urettferdige ting mot en annen. Sånn er det med livet. Verden er basert på urettferdigheter. Men saken er at hvordan vi takler det. Det er det som vi kan gjøre noe med. Valgene som vi tar er det som gjør oss levende. Derfor jeg tenker mye på min fortid i det siste. jeg går gjennom alt som jeg har valgt. Og jeg prøver å tenke hvordan kunne være livet mitt akkurat nå, om jeg valgte bare en av de annerledes, bare en av de! Da plutselig alt blir skummelt.. Veldig skummelt..  

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top