Nå er det uke 17 offisielt over, eller mindre enn 2 timer igjen. Jeg prøver å tenke hvor ble det en hel uke? Kan faktisk ikke huske mye. Jeg husker at jeg var hele tiden på farta. Hele tiden hadde stress at jeg burde rekke det og det. Men… Jeg drømmer om i et liv, som jeg endelig sitter i ro og skriver ned det jeg vil. Kanskje en bok, boken som alltid har levd i meg, til og med bøkene kanskje! Mange av oss har en hel bok i hjerte som er verdt å bli lest, men de fleste av oss får ikke sjansen til å bli lest, dessverre. Jeg er “Nesten” stolt av meg selv, fordi jeg aldri ga opp, aldri! i det verste , vanskeligste, ga jeg ikke opp! Jeg viser mine følelser veldig lett. Gråter, ler… Har blitt såret, det gjorde vondt… og såret og vondt… og igjen… såret og vondt… arr etter arr har jeg spart i hjerte… Men aldri ga opp, aldri! Det er det jeg ønsker å lære jentene mine : Det er ikke lov å gi opp! Det er ikke lov å stoppe å kjempe for det rette , for drømmene våre…Jeg har hatt alltid store drømmer… Jeg har fortsatt store drømmer… Jeg er langt unna av mine drømmer… Men jeg gir ikke opp! Jeg har en tragisk økonomi, jeg har mye komplikasjoner med mitt tidligere liv… Jeg er under stor press, sliter mye… Men jeg har ikke lært meg å gi opp!
