Holder jeg ut?

Nå endelig har jeg begynt å trene! Ikke fordi jeg bryr meg om muskler, og ikke heller fordi jeg bryr meg om hvordan ser det kroppen ut.. Jeg har tenkt på det flere år. mange mange år og alltid venta jeg til kanskje fra neste måned… Men nå er det tre dager, Jeg vet ikke om jeg klarer å fortsette med det. Det er absolutt ikke noen trener som bor inni meg, INGEN! Men jeg har bestemt å notere her som en avtale med meg selv at jeg må trene, punktum! 

Jeg har begynt å trene bare på hjernens skyld.. Det er den eneste jeg er opptatt av når det gjelder menneske kropp  og nå jeg kjenner at dette ( trening) burde skje, nå! Faktisk veldig usikker hvordan kan jeg motivere meg selv. Jeg prøver å grave inni meg selv og lete etter en bittelite interesse for trening inni meg, men så lang har jeg ikke funnet noe. Bare jeg sier til meg selv: Hjernen trenger det!

Vet ikke hvordan det bli. Kanskje etter en uke kommer jeg å skrive her : Nei, dette klarte jeg ikke.. Men hvem vet kanskje jeg klarer å holde ut en måned? Men trening er ikke min greie, veldig rart. Faktisk jeg er ganske spent til å se hvor mange dager klarer jeg. Så langt tre dager!

 

 

 

 

 

Å feire 17. mai på en hel annen måte

Idag var det aller første gang som jeg burde jobbe 17. mai på et sykehjem..  Denne gangen 17. mai var veldig annerledes. Og bringe dagen med folka som bor der, er helt noe annet en det vi kjenner som syttende mai. Jeg har prøvd mitt beste..  Har prøvd mitt beste til å gi de som bor der litt mening med livet, men det var ikke lett.  Kan ikke finne riktige ord til å sette på det som jeg har opplevd idag.. Jeg hadde lyst til å klemme en og hver .. Jeg hadde lyst til å si til dem det finnes fortsatt mye å glede seg til… Men.. Nei! Jeg bare prøvde å smile til dem og finne på små prat som kan være litt koselig.. Men det var ikke lett!.. Alle de som havnet der har hatt et liv, et unik historie… 

Vi har bare en gang å leve… Og denne gangen er alt for kort.. Vi har ikke tid til å miste.. 

Jeg er veldig trøtt.. Jeg har ikke tid til å miste…

2 dager i bunnen av en levende mareritt!

Kan ikke tro at det begynner å bli bedre! Hodepine er ikke noe nytt for meg, jeg lever nesten hverdag med det.. Våkner med det, bærer det hele dagen og sover igjen med den! Men denne gangen var verste! Det begynte på søndag på den måten og ble verre og verre.. Jeg følte at alle årene jeg panna mi skal sprekke. . Hele tiden følte meg kvalm. Pollen allergi gjorde det mye verre…  Hodepine er verste jeg vet om, med hodepine man klarer ikke å ha fokus på noe som helst. Bare må vente til den går over.. Jeg har gått gjennom mye vanskelige, med forskjellige sykdommer har jeg klart å leve hverdagen, men hodepine er helt annen sak! 

De, legene mener at det er bare stress som er årsaken! Men herregud.. må finnes en løsning til det! Kroppen sier mye!

 

 

” Jeg vil ikke leve lenger!” Sa hun

Jeg vil ikke leve lenger! , jeg hørte det da hun sa det til seg selv, høyt og bestemt…

En sånn påstand man hører innimellom. Kanskje når en er veldig sint, eller har skjedd noe.. Men ofte man mener ikke det på ordentlig. Men denne gangen var annerledes. Hun sa det mens hun mente det! Jeg kunne høre i hennes stemme at hun mener det. Hun som hennes hjerne har sviktet henne! Jeg prøvde å komme på noe ” hyggelig ” å si, noe positivt, men plutselig alt hørtes meningsløst! Jeg burde si noe. ” Det kommer å bli bedre litt etterhvert” sa jeg. Dummeste som jeg kom på!

– Ingenting blir det bedre, jeg sitter her til jeg dør! Svarte hun

Det var veldig vondt å høre det. Det er hennes hele liv som forsvinner! Det er mange folk i bildene som hun kjenner ikke igjen, selv om bildene viser at hun har hatt en veldig gode forholder/relasjoner med de som er i bildene.

Dette var virkelig vondt. Alt som du har levd kan plutselig forsvinne.. Ikke noe fortid og heller det skal ikke bli noe framtid… Dumme teite hjernen!

 

Heller pen og papir enn skjerm!

” Rett opp i ryggen!” Sier jeg. “rop” mener jeg,  til å være helt ærlig. Jeg ser hvordan blir ungene mine suget opp av skjerm mer og mer. Og jeg løfter opp rød flagget og sier det høyt : totalt forbudt skjerm for resten av dagen.

” Hva med skole oppgaver, da?” Spør de. Rød flagg blir bytt ut med det hvite. ” bortsett fra skoleoppgaver” svarer jeg. Og samtidig føler jeg meg sint på skolen og samtidig tenker på May og Mah sin generasjon i 70  og 80 alder! De sikkert ser ut mer som parentes slutt enn bare et gammelt menneske med litt bøyete rygg! Jeg synes synd på dem og en ufin framtid!

Vi kan gjøre noe med det nå til å forebygge en sånn framtid. Men helt det motsatte vi hjelper til en sånn framtid. En skummel framtid. Jeg synes, vi lot skjerm finne veien til barneskoler veldig lett. uten å tenke så mye med konsekvensene. Vet vi hva er konsekvensene etter 50 år?! Jeg synes det er vondt å se barn går til skolen med ipad fra første klasse, WHY:?! Vi  lærte oss og bygge en bokstav og et helt ord på papir. Og vi gjorde det om igjen og om igjen til vi ble avhengig av lukten av papir. Av å lese. av å skrive.. Men barn på første og andre klasse er mer flink til å bruke Ipad enn å skrive. Skjerm har suget dem inn rett og slett. De klarer ikke å konsentrere seg så mye uten skjerm.

Nå barn i ungdomsalderen har ikke tålmodighet til å ha fokus på en side mer enn 2 3 minutter. foreldre blir veldig glad om ungen klarer å vise interesse for en tegneserie bok. Dette er trist.

Vi vet ikke hvordan vi påvirker framtiden, jeg mener at vi har lot skjerm ta over oss veldig lett, uten å tenke nøye på den!

Hjernen, drømmen og jobben !

Om halv time jeg må på jobb, Men akkurat nå er jeg tungt som stein. Har lyst å sitte bare ved vindu å titte ute og ingenting mer.. Absolutt ingenting..

Jeg vil bare sitte og tenke.. Ikke på alt vonde jeg bærer. Tvert imot, jeg har lyst til å ta tankene mine bort fra vonde ting til de som jeg har veldig lyst til å tenke på.. Jeg vil sitte her og gjøre ingenting bortsett fra å tenke.. Kanskje DRØMME er riktige ordet. Jeg føler at jeg sitter fast i sofaen, jeg må stå opp igjen, har ikke valg, må på jobb.. Vinduer er halv åpen, kan høre livet der ute. Hjernen vil ha sunne mat, drømmer.. Ikke bare slitsomme tanker, ikke stress, ikke regninger, ikke alt for tunge minner, BARE drømmer..  Drømmer er alt hjernen klarer å bygge, nesten fra ingenting.. Hjernen dør når den blir tomt av drømmer..  Man blir aldri gammel så lenge hjernen klarer å prudosere drømmer..

Åh! Jeg må på jobb, liker jobben min uten tvil, men akkurat nå, akkurat i dag jeg har lyst til å gjøre ingenting!

Jeg var helt sikker på det!

Jeg er hjemme… er hjemme med sterk hodepine.. Dette er ikke nytt.. Absolutt ikke en ny situasjon.. Men..

Jeg har ikke noe paracet hjemme.. Dette er veldig rart, på vei hjem da jeg satt meg i bussen, jeg var sikkert på at jeg har en uåpent pakke med paracet hjemme.. Jeg bare sa til meg selv: hold ut du er snart hjemme og det skal hjelpe med to paracetter… Nesten hele veien til hjem… Hjem til paracet! Men det ser sånn ut at jeg har tatt feil,  jeg finner ikke paracet noe sted.. Jeg må bare skrive litt til fokuset bort av hodepine..  Men dette er ikke lett, jeg føler meg allerede kvalm av det. Den bli sterkere..  Det begynner å bli vanskelig å se! Hodepine kjører på… Jeg har en veldig lang dag imorgen, trenger en god hvil ikveld, men..

Jeg blir frustrert av meg selv når jeg glemmer sånne ting.. Når jeg glemmer å kjøpe paracet, når jeg går til butikken å kjøper alt bortsett fra den skulle egentlig kjøpes! Når jeg kommer på jobb å plutselig kommer på at jeg har glemt matpakka på kjøkkenbenken..

Om jeg hadde 2 paracetter nå….

Fra nettet

 

Liv red av åreknuter

Jeg står og går veldig lenge på beina, nesten hver eneste dag. Dette er ikke noe trening, det er bare hverdagen min!  Og veldig ofte mot kvelden har jeg vondt i beina… Jeg vil ikke ha noe av de små blå slangene som dukker opp unner hudoverflaten! .. Jeg synes de er skumle og ekle! …  Og jeg er den verste når det gjelder trening. I flere år har jeg tanken til å begynne med trening, Men det er bare tanken som jeg har og aldri kommet litt lenge frem til det! Også jeg vet at det finnes en del enke triks som kan forebygge åreknuter, men jeg er ikke flink til de heller! JEG VET! Man er redd av noe må bli flinkere til å gjøre noe for å unngå det. Men det er ikke sånn som funger med meg ! Jeg er absolutt ikke en LAZY dame, men litt vanskelig å forklare dette… Hvorfor alt er såååå komplisert ?!😖😖

 

Sommeren 2020

” Døden” for oss !

Hvem er “oss” ? Vi som er født og vokst i et annet land… Vi som med en eller annen grunn kan  ikke reise tilbake til der vi kommer fra! … Men… VI har fortsatt mange kjente og kjære som lever der… De som vi elsker… Pappa, mamma, søsken og barndomsvenner ….  Vi plutselig mister en som vi elsker.. Akkurat som alle mennesker men med en stor forskjell!.. Vi er fratatt av siste klem, siste ord, siste blikk og farvel! … Vi lever våre hverdager meg frykten til å miste en som vi elsker før vi rekker å se dem bare en gang til!…

Hver gang hører jeg noen dør, jeg sammenligner med pappas alder, eller mamma! Og alt blir mørkt for meg! Når kommer å skje? Har jeg sjansen til å treffe dem en gang til? …. Dette er mitt største frykt, hver eneste dag! … Hver gang noen sier jeg har mamma på besøk eller jeg skal besøke pappa , jeg blir misunderlig! … Jeg ønsker å ha søstrene mine på besøk, men de for ikke lov til.. Norske myndighetene mener at de kan ikke komme å besøke meg fordi det er stor fare for de vil ikke reise tilbake!! Det spiller ingen rolle om jeg lover at de skal komme bare på besøk…

Ja! Rekker jeg å klemme dem før …..?

Jævla mareritt!

Jeg tar  sikkert med meg mye fra dagene mine til og i  søvnen. Stress, bekymringene mine, dumme tanker…. Jeg kan ikke la dem til side før jeg sover! ikveld la meg ganske tidlig siden hadde alt for lite søvn fra før.. Men…

Verste med mareritt er at man veet ikke det er bare et mareritt før man våkner opp av det!… Vi tre er i et stort hus med mange trapper.. Veldig stort men ganske tomt.. Kan huske noen skaper og kanskje tepper men ikke noe mer.. Mye rare lyder vi hører.. Det er ikke mørkt, men ikke lyst heller.. Jentene virker ikke skremt, men jeg føler meg skremt .. Men jeg prøver å skjule det! Jeg kan godt høre hjerteslagene mine, men det som er veldig rart før meg jentene er helt rolige. Noen kommer inn, jeg ser ikke fjesene, DE DREPER MAY OG MAH !!! Rett foran øyne mine! Jeg skriker… Jeg gråter… Jeg skriker… Jeg har blitt til stein, kan ikke bevege meg , jeg skriker men… kan ikke bevege meg!.. Jeg skriker!… Og våkner jeg… Jeg har gråt på ekte, puta mi har en del av tårene mine på seg! Jeg går til jentene, de sover i hver sin seng… puster rolig…Og…Jeg knuser.. Sitter på gulvet og gråter… Jeg er ganske usikkert hvorfor jeg gråter, men det meste for at nå jeg er sikkert at det var bare et mareritt! Jeg gråter i noen minutter , men helt stille, vil ikke våkne dem!..

Nå sitter jeg på sofa, jeg gråter ikke nå lenger men tårene fortsatt tryller ned.. Sjekker klokka, Det er 03:37! Jævla 3 !! Armene mine er ganske nummen, det gjør vondt å bevege dem.. Jeg prøver å sove igjen… Men … Gråter igjen!

Nå de har dratt på skolen, jeg fulgte dem på skolen.. Men Marerittet marsjer i hodet mitt. Kan ikke å stoppe å tenke på det! Armene er fortsatt nummen. Og snart jeg må gå på jobb.. Med de vonde, dumme armene!

Fra nettet

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top