Idag skulle jeg jobbe ekstra på sykehjem.. Det er ikke enda 06:30 da jeg kommer ut.. Sola blinker hei, og jeg svarer med et stort smil.. Himmelen er vakker.. Jeg elsker Himmelen, alle vet jo det. Noen dager er den helt magisk og Noen dager rampete… Men idag den er vakker.. utrolig vakker… Jeg dytter fjeset mitt i den store vide blåen.. Det blir en deilig følelse på huden… Og plutselig reiser jeg cirka 28 år tilbake i tid.. Jeg er bittelite over 20.. Jeg har en på sykehuset og han skal dø etterpå… Jeg er hverdag på sykehuset til å besøke han… Han aldri kommer å skjønne at jeg kommer hverdag hit til å besøke han! Han har en kamerat, han kommer nesten hverdag til å besøke han som jeg besøker. Vi blir kjent med hverandre i sykehuset.. Vi bare prater om han som vi har til felles.. Jeg er bittelite over tyve og han er rundt femti..
Han som jeg prater mye med i disse dagene i sykehuset sier en dag til meg: Du er som en lyse blå himmel men med masse små skyer
. Du blir aldri en hel blå, men du er fint med de alle små skyene du har!
Jeg var veldig ung til å skjønne hva han sier, men idag som en kvinne på snart 49 ser på alle de små skyene som svever rolig i den vakre blåe og tenker: så mange fine og små skyer!
