Det er sånn at jeg har begynt å grave inni meg selv, inni alt jeg husker av det som kalles fortid. Jeg vil prøve å finne at hva slags menneske var jeg? Jeg husker mye, men samtidig husker ingenting. Eller jeg må si jeg føler ingenting av det som jeg husker. Jeg husker minner av meg selv som jeg er veldig glad, men jeg vet ikke hvorfor var jeg så glad! Jeg husker mange glede, latter, varme klemmer, snille ansikter, …. veldig deilig å ha så mange gode minner, men jeg føler ingenting! Har jeg gått bort inn i av de minnene?! … De er mine minner, men har ikke mine følelser!
Jeg tror hver gang vi går gjennom et sorg, vi opplever noe unik, som gjør oss til en ny versjon av oss selv. På et annet ord, vi er ikke det samme personen som vi var. Og den skjer mange ganger i vårt liv.. tter hver sorg, vi blir til en ny person som vi har noen til felles med den personen som vi var før!
Jeg bare tenker.. vet ikke akkurat hva som foregår i mitt hode. Jeg vil skriver mer om det.. Men først må jeg gravde mer.. mye mer
