En stund var jeg inne i en grå boble.. Det var akkurat sånn at jeg har mistet koblinga med verden rundt meg. Jeg kunne å se, men så ingenting
Jeg kunne å høre, men hørte ingenting… Jeg kunne å puste, men jeg var bare i livet, levde ikke!
Det er veldig spesiell periode når du kommer ut av et forhold etter så mange år.. Mange mange år… Du kommer videre, men en del av deg har blitt borte for alltid, for evig..
Det gjør vondt, veldig vondt.. men du kan ikke gjøre noe med det, du må bare lære å leve med det… Eller overleve…
Innimellom spør jeg av meg selv: Er jeg en taper? En som klarte ikke å ha en lykkelig ekteskap? Tror ikke det. Jeg klarte å komme ut av et liv som jeg viste at det var ikke riktig.. Og nå, etter en god avstand, jeg ser at jeg har gjort det riktige.. Og når du klarer å bestemme til å gjøre en riktig ting, da er det urettferdig å føle deg en taper!
